Kanelbollepannekaker

kanelbollepannekake

Jeg elsker kanelboller. (Hvem gjør ikke det?) Og hele familien min foretrekker tykke pannekaker til frokost i helgene. Da jeg oppdaget at det var mulig å fusjonere disse til til en høyere enhet (Takk, Pinterest!) ble livet mitt ca. 4 hakk bedre – og jeg har ikke sett meg tilbake. Oppskriften på pannekakene er en litt modifisert variant av den som er i Mat på bordet si fantastiske kokebok.


Kanelbollepannekaker (for 4 veldig sultne personer)

500 gr hvetemel
2 ss bakepulver
2 ts sukker
2 ts vaniljesukker
4 egg
2 drøye ss smør (smeltes)
6 dl melk
smør til steking

Fyll:
2 ss smør (smeltes)
5-6 ss sukker
1 ss kanel
2 klyper salt


Slik gjør du

Bland sammen det tørre i én bolle, og bland sammen det våte i en annen bolle. Hell det våte i det tørre og rør veldig raskt sammen. Det gjør ingenting om det blir litt klumper, det viktigste er at du ikke rører for lenge. Da frigis nemlig gluten fra melet, og pannekakene blir seige. Derfor: la det se litt halvferdig ut. Det går bra.

La røra svelle i ca 20 min.

I mellomtida lager du fyllet: Bland alt sammen. Det skal bli en tyktflytende mørkebrun smørje. Jeg pleier å fylle det i en Decomat fra Lékué, men det funker sikkert like bra å lage et kremmerhus av bakepapir og fylle det i dette.

Smelt smør i ei teflonpanne og legg på røra i små sirkler. Jeg får plass til tre pannekaker i mi steikepanne. Så klemmer du fyllet på pannekakene i et spiralmønster for å etterligne en kanelbolle. Det er sjelden mine kanelbollepannekaker blir like perfekte som på Pinterest (de ser vanligvis litt mer Nailed it ut…), men de smaker alltid fantastisk! Og det er jo det viktigste. Pass på at det ikke blir for varmt i panna, da svis fyllet lett ettersom det er mye sukker i det. Finn det perfekte varmenivået på din ovn der kanelbollefyllet karamelliseres og pannekakene blir deilige og luftige.

Stek opp all røra, eller spar resten til i morgen. Jeg pleier å legge pannekakene i ei metallform fra IKEA som kan stå på lunk på en av de andre platene mens jeg steker resten.

Denne pannekekeoppskriften kan selvsagt også stekes uten fyll og toppes med syltetøy, bær eller sirup (og for meg er det bare én sirup som gjelder, og det er Aunt Jemimas). Og om dere ikke klarer å spise opp alle pannekakene, null stress! De er veldig gode å varme opp i microen dagen etterpå også.

Server med melk (og kaffe!) og nyt stillheten som senker seg ved frokostbordet.

Ennå er det helg. Ennå har jeg mange aviser å lese. Og ute er det nysnø på fjellene. Takk.

0

Feminist? Javisst!

feministjavisstDa jeg var litt yngre var det lett å svare på spørsmålet om hvorfor jeg var feminist. «Fordi jeg har en hjerne» var standardsvaret.

I dag føler (dessverre) jeg et behov for å forklare og eksemplifisere noe mer. Jeg er feminist fordi jeg vil at guttene mine skal vokse opp i et samfunn der det er helt naturlig at de får være like mye sammen med (og får like mye ansvar for) ungene sine. Jeg er feminist fordi damer fremdeles tjener 85% av det menn tjener. (Og nei, det betyr ikke at det er damenes oppgave å bli flinkere å forhandle lønn og å velge seg bedre betalte yrker. Som Madeleine, Marta og Jenny så treffende sier det i F-ordet: «Dette er personlige løsninger på strukturelle problemer» – og det hjelper egentlig ingen andre enn deg selv.) Jeg er feminist fordi folk faktisk påstår at «likestillingen har kommet for langt». Jeg er feminist fordi Arbeiderpartiet trenger en dame på toppen. Jeg er feminist fordi å kaste som ei jente, å kjøre bil som en dame og å være kvinnelig leder gjerne betyr å gjøre disse tingene dårlig – uavhengig om det er en gutt eller en jente som gjør det. Og hundre andre grunner. Blant annet at jeg har en hjerne.

Det var lettere å komme unna med «Fordi jeg har en hjerne»-argumentet da jeg var 20. Når jeg er 35 forventer folk jeg skal forklare hvorfor. Men jeg må innrømme at jeg er litt lei av å diskutere om vi har et problem, fremfor å diskutere hvordan det skal løses.

Om du mangler argumenter eller synes det er vanskelig å formulere dem selv er det lov å låne ordene til kloke hoder. Derfor kan jeg anbefale:

Nye feministbøker:

For retro-feminisme fra nittitallet:

  • Råtekst – ( Den norske fittstimen. Ligger i sin helhet på Nasjonalbibliotekets sider. Kult.)
  • Fittstim (Finner du den må du kjøpe den. Coveret alene er verdt det.)

Klassikere:

  • Egalias døtre (En verden styrt av kvinner? Faktisk så utenkelig at det er slitsomt å lese om. Grøss.)
  • Det annen kjønn (For de med noen studiepoeng fra SV-fak og andre nerder.)

Inspirerende nettsider:

  • Det feministiske bloggkollektivet Maddam.
  • Det feministiske tidsskriftet Fett.

Se også:

  • HBO-serien Girls (Veldig bra om du vil få feminisme (og mye annet bra) gjennom TVn.)
  • Podcasten Popaganda fra Bitch media (Vittig og fint om og av bra damer.)

Og husk: «Det er ikke føttene dine som er for store. Det er skoene som er for små.»

 

0

Hva samler du på?

mummisamling

Jeg er en samler. Og jeg har ikke én samling, jeg har mange. Vi snakker på grensen til compulsive hoarding. Bare nesten, da.

En liten (og særdeles ufullstendig) liste over ting jeg samler på:

  • vesker
  • bambier i porselen
  • mummikopper
  • figgjoporselen, Elvira og Sissel
  • marimekkoporselen
  • marmorlysestaker
  • neglelakker
  • julekrybber
  • påskeegg
  • esker fra dyre kjøp
  • porselensfugler
  • musesko

Alle samler på noe. Bare innrømm det! Ikke fornærm meg med å si at «Jeg samler på gode minner!» eller «Jeg samler på de gode opplevelsene!». Jeg snakker ikke om livets immatrielle kvaliteter, men om ren materialisme. Alle har en samling med tre eller flere objekter av samme type/form/sjanger som ikke bare fyller praktiske behov, men som du har anskaffet eller beholder kun fordi samlerinstinktet ditt ikke vil gi slipp på fangsten. «Ooooh, den fargen mangler jeg!» «Jeg har alltid elsket stripemønster» Kjenner du deg igjen? I så fall: følg med!

Jeg begynte å samle på mummikopper for å fylle et praktisk behov. Men etterhvert som samlingen vokste i omfang vokste også min egen engstelse for hvilken reaksjon jeg ville få om noen skulle finne på å knuse en av koppene som ikke er til salgs lenger. Mummikonsernet har nemlig viklet oss stakkars samlere inn i et slags pyramidespill med sesongkopper, jubileumskopper og andre «limited edition»-varianter (Se skremmende oversikt her.) . I tillegg fornyes standardsortimentet med jevne mellomrom, og dermed slutter Arabia å produsere de gamle modellene i det øyeblikk nye varianter er til salgs i butikkene.

Hva om en av ungene mista julekoppen fra 2007 i gulvet? Ville jeg klare å si (med et smil) at «Det går bra, vennen. Det var bare et uhell.» Eller ville jeg (mer sannsynlig) kjempe mot tårene mens jeg plukket opp bitene av min knuste Mummidrøm? Løsningen har blitt å bare bruke de koppene som med vanlige betalingsmidler kan skaffes tilbake om uhellet skulle skje (og det har skjedd, flere ganger). De andre (nærmest) uerstattelige koppene står i et eget koppemausoleum på kjøkkenet slik at jeg kan se på dem hver dag.

Mye av samlingen min handler om porselen. Bambier, fugler, figgjo, mummi og marimekko har jeg i pinlige mengder i hyller og skap. Jeg kan sannsynligvis dekke til et middels bryllup med alle mine kopper, fat, asjetter, skåler og mugger. For ikke å snakke om alle sesongspesifikke samlinger jeg har! Jeg samler på julekrybber, påskeegg og juletrepynt. Og hva mer? Trenger jeg 40 neglelakker? Nei. Fortsetter jeg å kjøpe dem? Ja. Er en samling først etablert er det nesten lettere å fylle på samlingen enn å la være.

bambired

Jeg pleier å spørre folk om hva de samler på, men de færreste som vil innrømme at de samler på noe. «Neeeei, jeg samler ikke på noe.» Særlig. Etter at jeg selv har utlevert et par av mine pinlige samlinger kommer folk gjerne på gli. Det morsomme er at det er ofte veldig vanskelig å gjette hva folk samler på. Noen samler på fiskefluer, ski eller pene handleposer. Andre på syltetøyglass, HAY-puter eller sykler. Jeg har en kompis som betrodde meg at han samlet på flotte konfektesker, jeg har ei venninne som samler på julenisser og Disney-bøker, og en kollega innrømte en gang at det ikke bare var praktiske behov som stod bak det faktum at han hadde hundre «morsomme» tshirts i klesskapet.

Og når det kommer til det en har i klesskapet er det ikke alltid like lett å skille en samling fra det som dekker faktiske behov. Men jeg samler definitivt på musesko og vesker. Ingen trenger tre par musesko, og jeg hadde sannsynligvis klart meg med én eller to vesker. Jeg har litt flere enn det.

Og hvorfor samler vi? Og når tar samlingen overhånd? «Less is more» er liksom idealet vi skal strekke oss etter, og tingene skal ikke eie oss. Nuvel. Er mulig jeg lar meg eie av nesten 60 mummikopper. Mulig mine porselensfugler hvisker etter nye familemedlemmer hver gang jeg spotter en enslig porselensfugl på en bruktbutikk. Kanskje jeg føler pulsen slår litt fortere når jeg ser noen som har rabatt på marimekkoporselen.

Men jeg liker det. Jeg gir meg hen til kopper og skåler i blankt porselen, og til vesker i skinn som lukter luksus mens de ennå er nye. Så får helle ungene slite med verdens største porselenssamling når jeg skal flytte på gamlehjem.

Bare tuller. Tar selvfølgelig med meg porselenet når jeg drar.

1

Kleppmelk

klepp

Kleppmelk, klæppmælk, bollemelk. Den ultimate nord-norske comfort food. Som en klem i matform. Nydelige, kleimete melboller i tykk, varm melk med et forførende dryss kanel på toppen. Perfekt dersom du skal invitere noen på middag. Er ungenes livrett, og gir meg alltid deilige bestemorvibber.

Kleppmelk er latterlig lett å lage, men krever full konsentrasjon fra første stund. Vi har med kokende melk å gjøre, så her kan ting fort bli svidd eller koke over. Med andre ord: sørg for at du har kjøkkenet for deg selv i tilberedningsfasen.

Lag det i dag. Da blir dagen mye bedre. Jeg lover.


Kleppmelk til 3-4 personer

1,7 l helmelk
1/2 teskje salt

2 egg
1 dl sukker
1 ts vaniljesukker
1/2 ts bakepulver
1 klype salt
2 dl melk
4,5 dl mel


Slik gjør du:

Hell 1,7 liter helmelk (ja, det må være helmelk) i en tykkbunnet kasserolle og tilsett en halv teskje salt. Dette skal kokes opp, så følg med. Rør rundt i bunnen av kasserollen og ikke la det koke over. Når melka koker skrur du ned på varmen slik at den fortsetter å småkoke/syde.

Mens melka koker opp kan du lage røra. Ta en bolle og bland to egg, en desiliter sukker, en teskje vaniljesukker, en halv teskje bakepulver, en klype salt sammen med to desiliter melk. Når dette er godt blandet rører du inn ca 4,5 desiliter mel. Dette skal ligne på en veldig tykk vaffelrøre.

Så kommer den delen der du må ha tunga rett i munnen, forming av kleppene. Bruk to spiseskjeer til å lage små klumper (på størrelse med en cherrytomat) som du slipper oppi den sydende (ikke kokende) melka. Ta opp røre med den ene skjea, og skyv den nedi melka med den andre. Slipp kleppene litt rundt omring i melka så ikke alle blir liggende oppå hverandre.

Når du er fri for røre tenker du nok at dette har blitt en eneste stor klepp som ligger og sturer nedi melka, men her er det noe magisk som skjer. Om du bare venter et par minutter, og lar kleppene sette seg litt (her er det viktig at du har lav varme på platen, ellers så svis de nederste kleppene) kan du veldig forsiktig begynne å røre i gryta. Da vil kleppene slippe taket i hverandre og flyte opp som små Kleopatraer i sitt lille melkebad.

Etter hvert som kleppene kokes kan man røre litt hardere, men ikke knus de små melbollene med for brå bevegelser. Etter ca 30 minutter vil melken ha tyknet, og kleppmelken er klar for servering.

Herligheten serveres i en dyp tallerken, til middag (litt på samme måte som risengrynsgrøt), med et dryss kanel og eventuelt litt ekstra sukker.

Lykke til!

0

Fjellfolk.

IMG_1561_1024

Jeg kommer fra Hammerfest og har aldri vært spesielt glad i trær eller annen vegetasjon. Jeg liker stein, fjell og hav. Og dette kinderegget av fordelaktige egenskaper flommer Tromsø over med. Heldigvis.

Men ikke alle har fjell å lene seg på når livet butter imot! Jeg tør ikke tenke på hvilke deprimerende tilstander dansker og nederlendere lever med. (Om en ikke har fjell kan ei god vidde funke, men fjell+hav er en uslåelig kombinasjon spør du meg!)

Skulle du ha ei kjip uke (og kanskje du mangler fjell) har jeg noen oppmuntrende tips:

  • Se opp og ut. Helst på noen fjell.
  • Spis yoghurtis med nøttestrø.
  • Bak et brød.
  • Se kampen om tilværelsen på NRK.
  • Lytt til måkene. (Veldig vanskelig å unngå i Tromsø.)
  • Lengt tilbake til NYC og denne sjappa.
  • Ligg i en armkrok. <3
  • Drøm om ei ny veske.
  • Rydd i sysakene. (True story. Rydda på syrommet denne uka.)
  • Spis fisk. (Med thai-vri!)
  • Sykle en tur med en podcast på øret.
  • Gled deg til å gå i tog 1. mai.

Alt dette fikk meg i godt humør denne uken. Og snille Hjartesmil har nevnt meg på bloggen sin. Takk.

 

 

4

Vår her i byen.

blomster

Jeg var i Oslo denne uken. Der blomstret tærne, fuglene kvitret og kommunale blomsterbed var fylt med struttende påskeliljer, stemor og tulipaner. Jeg ble provosert. Nordlendinger burde hatt reiseforbud sørover i april. Mens jeg satt og spiste en is i solveggen i lunsjpausen var det nysnø hjemme. Seriøst.

Jeg så folk i shorts foran Stortinget, og på trikken så jeg flere i flip-flops. Osloværingene hadde allerede inntatt parker og plener, og valset rundt i florlette gevanter som om det var helt normalt. I Tromsø har jeg ikke pakka bort vinterklærne ennå – med god grunn!

Men vi har vår vi òg. Vi har hestehov, som dukker opp på de mest uskjønne steder. Vi har bare veier, tinesne* og lys til langt på kveld. Vi har måkeskrik, verdens beste reker og brøytebilen tar snart sommerferie.

hestehov.

Tror ikke snøen har gitt seg helt ennå. Men reinkalvria* er nok ikke langt unna. Imens nyter vi våren i Tromsø. Jeg har på vårjakke, og ungene har på sommerlue og sommervotter (som er helt vanlige klesplagg i en nord-norsk barnegarderobe).

Og når vi kikker opp fra asfalten med all strøsanda fra i vinter ser vi alle de gnistrende, snødekte fjellene om omringer øya vår. Og det er vår!

vår ivar aasens.

Vi trenger ikke rosablomstrende trær og flipflop-vær. Vi har også vår. Og Halvdan. Og no kom Hurtigruta.

Fin lørdag!

*tinesne og reinkalvria: Snø som faller på vårparten. Tinesnø fordi den liksom skal tine den snøen som allerede ligger her. Reinkalvrie fordi reinen gjerne kalver på denne snøen, og dermed får den nyfødte reinkalven et rent sted å ligge når den er helt ny i livet.

8

Muggen pizza.

Ikke alle dager åpner for en time med matlaging. Og det er vel strengt talt ikke alle dager jeg har så veldig lyst å bruke lang tid på kjøkkenet heller. Da er dette er bra tips som smaker veldig godt.

Pizza på tortillalefser har jo mange prøvd, men med denne toppingen (som er inspirert av et besøk hos byens beste pizzasjappe – Casa Inferno) blir smakene skikkelig voksenvennlige. Og da får du kanskje ikke lyst å ta ei skive med leverpostei i stedet for varm middag.

Det kan hende jeg spiste to slike lefser i dag. Det kan hende jeg serverte saft til ungene. Kan ihvertfall avsløre at de ble over snittet glade for serveringen.

blåmuggtortilla

Ingredienser:

tortillalefser
creme fraiche
fersk oregano
raspet ost
champinjon
bacon
blåmuggost
nykverna pepper

…alternativt: det du har i kjøleskapet.

Slik gjør du:

Smør på creme fraiche, strø på oregano og ost. Legg på resten av toppingen.

Steik på 230 grader til den er ferdig. Går fortere enn du tror, så ikke tro at du rekker å se gjennom avisa mens den steker. Med mindre du liker pizzaen veldig godt stekt.

Servér til unger, venner eller andre du tilfeldigvis har på besøk en travel ettermiddag.

God middag!

blåmuggtortilla.

0

Peace, love and pancakes.

IMG_1575Vi får pannekaker hver lørdagsmorgen når L er hjemme. Tykke, deilige, amerikanske pannekaker – med sirup fra Aunt Jemima eller idiotisk dyrt syltetøy fra Nicolas Vahé. Det er veldig vanskelig å stå opp med feil fot når pannekakelukta siver opp i andre etasje og jeg vekkes av «Mamma! Det er frooookoooost!»

Ungene elsker helg. Da er det lov å gå lenge i pysjamas, å se på tegnefilm, og å kose med mamma og pappa som ikke har noe å ta seg til enn å drikke kaffe og lese aviser.

Jeg tror jeg tar en pannekake til.

Fin lørdag!

 

0

Hei, verden. Det er bare meg.

Hei

Jeg er ingen blogger. Seriøst. Men jeg har lyst å prøve. Litt. Men jeg tror det er en god idé å kalle det en nettside fremfor blogg, ihvertfall til jeg føler at jeg kan stå inne for det jeg presenterer her. Akkurat nå er jeg alt for selvbevisst til at vi kan kalle dette en blogg, men jeg åpner for at det kan endre seg. Kanskje.

Fineste Mariell har hjulpet meg med å sette opp bloggen slik at den ser utolig mye mer selvsikker ut enn det jeg er. Tusen takk!

6